Hvorfor PlayStation Classic floppet (og er den verdt å kjøpe i dag?)

Sonys miniatyr-PS1 ble lansert i 2018 for å ri på mini-konsoll-bølgen, men ble raskt kjent som den store PlayStation Classic-floppen. I stedet for en feilfri reise nedover minnestien, fikk de første kjøperne en kompromissfylt enhet preget av svak emulering og merkelige valg av spillregioner. Vi ser nærmere på nøyaktig hva som gikk galt ved lansering, og forklarer hvordan softmodding har gitt denne vesle maskinvaren full oppreisning blant moderne samlere.

Det skuffende spillutvalget

Sony lovet tjue epokedefinerende titler, men den endelige listen fikk mange fans til å klø seg i hodet. Store bautaer som Tomb Raider, Gran Turismo og Crash Bandicoot glimret med sitt fravær. Dette skyldtes i stor grad kompliserte lisensavtaler med tredjepartsutgivere og utgåtte musikkrettigheter, men uten disse trekkplastrene føltes utvalget umiddelbart tomt for alle som ville gjenoppleve slutten av 1990-tallet.

I tillegg la valget om å inkludere de opprinnelige digitale kontrollerne i stedet for de senere analoge håndkontrollene sterke føringer for spillutvalget. Siden systemet manglet PlayStation Classic-kontrollere med analogstikker, kunne ikke Sony inkludere Ape Escape – et elsket plattformspill som er viden kjent for å kreve DualShock for å fungere. Denne maskinvarebegrensningen stengte døren for flere 3D-klassikere fra konsollens storhetstid mot slutten av dens levetid.

I stedet for å sikre toneangivende PS1-rollespill som Suikoden II eller essensielle maskot-plattformere som Spyro the Dragon, fylte Sony tomrommet med forbløffende valg. Puslespill som Intelligent Qube og Mr. Driller er fine titler, men de representerer knapt det monumentale skiftet til 3D-gaming som den originale PlayStation var pioner for. Dette lunkne programvareutvalget var den første store bidragsyteren til den opprinnelige PlayStation Classic-floppen.

50Hz PAL vs. 60Hz NTSC: Bildehastighetskatastrofen

Spillutvalget var skuffende, men den tekniske gjennomføringen av spillene viste seg å være en ren katastrofe. Til det retrospill-miljøets store forundring valgte Sony å bruke europeiske 50Hz PlayStation Classic PAL-spill for ni av de tjue inkluderte titlene. Uforståelig nok ble disse tregere PAL-versjonene distribuert globalt, noe som betydde at selv nordamerikanske og japanske konsoller ble tvunget til å kjøre dem.

Historisk sett kjørte den europeiske PAL-standarden på 50Hz, noe som ofte betød at spillene var uoptimaliserte og kjørte 17,5 % tregere enn sine 60Hz NTSC-motparter. Når disse 50Hz-spillene tvinges til å levere signal til moderne 60Hz-flatskjermer, oppstår det alvorlige problemer med frame pacing. Uoverensstemmelsen fører til at emulatoren dupliserer bilderammer ujevnt, noe som resulterer i konstant, irriterende hakking under kamerapanoreringer og raske actionsekvenser.

Dette valget ødela flere nøkkelopplevelser på mikrokonsollen. Tekken 3 og Grand Theft Auto, som i stor grad er avhengige av timing og hurtighet, føles trege og lite responsive sammenlignet med de opprinnelige NTSC-utgivelsene. Nedenfor finner du en fullstendig oversikt over regionskodene som ble brukt for de forhåndsinstallerte vestlige spillene, med en tydelig markering av hvilke titler som lider under denne bildefrekvensfeilen.

Minimalistisk emulering og PCSX ReARMed-oppsettet

I stedet for å utvikle en egen emulator internt, slik Nintendo gjorde for SNES Classic, benyttet Sony seg av åpen kildekode-emulatoren PCSX ReARMed. Selv om denne emulatoren er et svært kapabelt stykke programvare på en ARM-basert brikke, konfigurerte Sony den dårlig rett ut av esken. Emuleringsproblemene på PS Classic ble umiddelbart tydelige for entusiaster, som la merke til en markant mangel på finpuss i bildegjengivelsen.

Standardgrensesnittet mangler fullstendig moderne funksjoner som retrospillere forventer i dag. Det finnes ingen scanline-filtre for å gjenskape utseendet til en CRT-TV, ingen ramme-grafikk (bezel art) for å fylle de svarte stripene på widescreen-skjermer, og ingen detaljerte innstillinger for bildeforhold. Du får ganske enkelt et rått, ufiltrert pikselbilde som eksponerer de taggete kantene til tidlige 3D-polygoner på mest brutale vis.

Enda verre er det at grunnomgivelsene for emuleringen lider av merkbar input-lag og asynkron lyd. Lydeffekter i Ridge Racer Type 4 henger ofte en brøkdel av et sekund etter handlingen på skjermen, noe som ødelegger innlevelsen fullstendig. Denne mangelen på optimalisering gjorde at det ga en langt overlegen opplevelse å spille de originale CD-ene på en ekte PlayStation 1 eller en bakoverkompatibel PlayStation 3.

Maskinvarebegrensninger: Kontrollere og strømforsyning

Hvis det er ett område der Sony lyktes, så er det selve det fysiske designet på mikrokonsollen SCPH-1000R. Det lille, grå skallet er en perfekt kopi i 45 % størrelse av den opprinnelige maskinvaren, komplett med fungerende Reset- og Open-knapper. Dessverre har tilbehøret i esken lite av denne perfeksjonen.

De inkluderte PlayStation Classic-kontrollerne er trofaste kopier av de opprinnelige digitale SCPH-1080-kontrollene, men de har frustrerende korte USB-kabler på 1,5 meter. Med mindre du sitter utrolig nær TV-en, trenger du USB-forlengelseskabler bare for å spille komfortabelt fra sofaen. I tillegg begrenser mangelen på analoge stikker hvilke typer 3D-spill som føles naturlige å spille i dag.

Strømforsyningen til enheten skapte også hodebry for de tidlige kjøperne. Sony inkluderte ingen strømadapter i esken, kun en micro-USB-kabel. Konsollen krever strengt 5V/1A strømtilførsel; bruk av standard moderne hurtigladere eller tilkobling direkte til TV-ens USB-porter med lavere effekt resulterte ofte i et blinkende rødt lys og oppstartsproblemer.

Interessant nok gjemmer USB-portene på en hemmelighet som oppfinnsomme brukere raskt utnyttet. Fordi Sony lot feilsøkingsfunksjoner (debug) være aktive i standardprogramvaren, oppdaget spillere en skjult emulatormeny. Ved å koble til bestemte PC-tastaturer – spesielt eldre Corsair- og Logitech-modeller – og trykke på Escape-tasten, kunne brukerne få tilgang til de rå emulatorinnstillingene for å justere frameskip og regionsformater manuelt.

Redningen gjennom softmodding: Project Eris og AutoBleem

Historien om PlayStation Classic-floppen endret seg drastisk bare dager etter lanseringen. Homebrew-miljøet oppdaget raskt at Sony hadde etterlatt kryptografinøklene for fastvaren direkte på selve enheten. Denne massive sikkerhetsglippen førte til at konsollen ble hacket nesten umiddelbart, noe som banet vei for modding av PlayStation Classic og opplåsing av dens virkelige potensial.

I dag er det utrolig enkelt å softmodde konsollen, helt uten lodding eller permanente endringer på kabinettet. Ved å legge inn spesifikk programvare på en kompatibel USB 2.0-minnepenn og plugge den inn i porten til spiller to, kan du omgå standardgrensesnittet fullstendig. De to mest populære metodene er Project Eris PS1 (etterfølgeren til BleemSync) og AutoBleem.

En enkel AutoBleem-veiledning krever bare noen få steg:

• Formater en kompatibel USB 2.0-minnepenn til FAT32 og gi den navnet "SONY".
• Pakk ut den nedlastede AutoBleem-programvaren direkte til roten av minnepennen.
• Legg dine lovlig anskaffede BIN/CUE-spillfiler i mappen merket "Games".
• Plugg minnepennen inn i port 2 for håndkontroll og slå på konsollen for å starte det nye grensesnittet.

Fordelene med denne prosessen er enorme. Modding lar deg legge til hele PS1-biblioteket, bytte ut de dårligere 50Hz PAL-spillene med 60Hz NTSC-versjoner, og aktivere høyoppløselig gjengivelse for å glatte ut 3D-modeller. Project Eris installerer til og med en tilpasset kjerne som låser opp OTG-støtte (On-The-Go) for micro-USB-strømporten på baksiden. Dette frigjør kontrollerportene foran, slik at to personer kan spille samtidig uten å ofre en port til minnepennen.

Er PlayStation Classic verdt å samle på i dag?

Gitt den turbulente lanseringen og de påfølgende kraftige prisavslagene i butikk, er annenhåndsmarkedet for denne mikrokonsollen fortsatt svært aktivt. En komplett enhet i eske (CIB) oppnår en respektabel pris i dag ettersom nostalgietterspørselen sakte stiger, mens løse enheter uten originalemballasje er svært rimelige inngangsbilletter til retrospilling.

Sammenlignet med å bygge en tilpasset Raspberry Pi-emulator, har PS Classic klare fordeler for fysiske samlere. Selv om en Pi kan tilby litt mer ren prosessorkraft for nyere konsollgenerasjoner, mangler den det offisielle, nostalgiske uttrykket til Sonys skreddersydde miniatyrkabinett. Å ha en bitteliten, perfekt proporsjonert PlayStation stående på TV-benken har en udiskutabel sjarm som et generisk plastkabinett rett og slett ikke kan matche.

Til syvende og sist feilet systemet utvilsomt som en førsteklasses plug-and-play-enhet da det traff butikkhyllene i 2018. Men hvis du er villig til å bruke tjue minutter på å finjustere programvaren, forvandles den til en fenomenal, dedikert 32-bits emuleringsmaskin som absolutt fortjener en plass i oppsettet ditt.

Ofte stilte spørsmål

Kan man legge til flere spill på PlayStation Classic?

Ja, ved å bruke softmod-verktøy som AutoBleem eller Project Eris PS1 på en USB-minnepenn, kan du enkelt legge til hele PS1-biblioteket uten å åpne konsollen eller bryte garantier.

Har PlayStation Classic DualShock-kontrollere?

Nei, den leveres med to digitale kontrollere i original stil, uten analoge stikker eller ristefunksjon.

Hvorfor kjører Tekken 3 så tregt på PlayStation Classic?

Sony brukte den europeiske 50Hz PAL-versjonen av Tekken 3, som kjører 17,5 % tregere enn 60Hz NTSC-versjonen. Dette fører til merkbar etterslep og hakking på moderne 60Hz-TV-er.

Følger det med en strømadapter til PS Classic?

Nei, konsollen inkluderer kun en micro-USB-kabel, så du må selv stille med en 5V/1A USB-strømplugg for å drive den trygt og stabilt.

Konklusjon

PlayStation Classic-floppen er et skoleeksempel på hvordan dårlig utvalg av programvare og forhastet teknisk utførelse kan ødelegge et fantastisk maskinvarekonsept. Den uforståelige inkluderingen av trege 50Hz-ROM-er og spartanske emulatorinnstillinger støtte forståelig nok kjernefansen fra seg ved lansering. Likevel har historien snudd fullstendig i årene etter, takket være et dedikert moddemiljø. Med en enkel USB-minnepenn blir denne kompromissfylte enheten et rent kraftsenter for å utforske 32-bits-æraen. Hvis du er på jakt etter en strøken, eskefrisk modell for å softmodde til ditt eget oppsett, kan du sjekke vårt nåværende utvalg av funksjonstestede mikrokonsoller hos RetroBroker. Den snublet kanskje ut av startblokkene, men i dag er den et glimrende tilskudd til enhver stue.