SNES mot Sega Genesis (Mega Drive): Hvilken 16-bitskonsoll vant egentlig?

Debatten om SNES vs Sega Genesis preget diskusjonene i skolegården gjennom hele 90-tallet, men å vurdere disse konsollene tretti år senere krever en helt annen sjekkliste. Hvis du kjøper eller samler i Europa, må du i tillegg forholde deg til særpregene ved PAL 50Hz-konverteringer, spesifikasjoner for RGB SCART-kabler og aldrende silisiumbrikker. Denne guiden tar for seg den 16-bits konsollkrigen fra en moderne europeisk samlers ståsted, og sammenligner maskinvarerevisjoner, spillbibliotekenes styrker, driftssikkerhet og hva du faktisk bør se etter før et kjøp.

PAL-faktoren: Hvorfor Mega Drive dominerte Europa mens Amerika spilte SNES

Før vi dykker ned i maskinvaren, må vi rydde opp i navneforvirringen: Konsollen som er kjent som Sega Genesis i Nord-Amerika, er nøyaktig samme maskin som ble solgt under navnet Sega Mega Drive i Europa, Japan og Australia. Sega brukte Genesis-navnet i Nord-Amerika utelukkende på grunn av en varemerketvist. Mens Nintendo til slutt trakk det lengste strået i salgstallene i Nord-Amerika og Japan, var situasjonen en helt annen på det europeiske markedet.

Sega lanserte Mega Drive over hele Europa sent i 1990, støttet av offensiv distribusjon og lokalisert markedsføring fra Virgin Mastertronic. Nintendo slapp ikke PAL Super Nintendo før midt i 1992. Dette forspranget på nesten to år, kombinert med sterke samlepakker med Sonic the Hedgehog og et spillutvalg skreddersydd for arkade- og sportsentusiaster, gjorde at Mega Drive dominerte i Storbritannia og store deler av det europeiske fastlandet.

Begge konsollene led imidlertid under de tekniske begrensningene i den europeiske PAL-TV-standarden. Mens nordamerikanske og japanske NTSC-konsoller kjørte i 60Hz, ga europeiske PAL-konsoller et signal på 50Hz. Ettersom de fleste utviklere i Japan og USA designet spillene sine rundt en 60Hz-klokke, besto mange halvhjertede PAL-konverteringer rett og slett i at spillogikk og musikk ble bremset med 17,5 %, samtidig som bildet ble presset sammen vertikalt med tykke, svarte sørgerender i over- og underkant.

Skal du vurdere PAL SNES vs Mega Drive i dag, må du vite hvordan utviklerne håndterte dette 50Hz-tapet:

• Uoptimerte PAL-utgivelser: Tidlige Mega Drive-titler som originale Sonic the Hedgehog (PAL) kjører merkbart tregere enn sine NTSC-motparter, med seigere fysikk og musikk i lavere tempo. Mange tidlige SNES-titler, inkludert Super Mario World og Super Mario Kart, lider under den samme skjebnen med store rammer og redusert hastighet.
• Optimerte PAL-utgivelser: Senere i konsollgenerasjonen, særlig fra europeiske studioer, ble spillene tilpasset 50Hz på ordentlig vis. Rares Donkey Kong Country-serie på SNES og Segas Sonic the Hedgehog 3 kjører nærmere den tiltenkte hastigheten, med bildeflater som fyller hele eller nesten hele skjermen i PAL-regioner.
• Regionsperrer: Hvis du vil unngå 50Hz-problemet ved å importere amerikanske eller japanske spill, byr begge konsollene på motstand. PAL SNES har både et avrundet fysisk skall (delt med japanske Super Famicom, noe som blokkerer de firkantede, amerikanske kassettene) og en intern CIC lockout-brikke som sjekker region og TV-standard. Tidlige Mega Drive-spill er ofte sonefrie så lenge kassetten passer fysisk i sporet, men titler fra 1993 og utover har hyppig programvaresperrer som kontrollerer om konsollen er satt til engelsk/internasjonal eller japansk, og 50Hz eller 60Hz.

Under panseret: Motorola 68000-hastighet mot Ricoh 5A22-farger og Mode 7

Når vi ser på SNES hardware specs vs Genesis, blir det tydelig at Sega og Nintendo bygde maskinene sine etter vidt forskjellige filosofier. Sega designet Mega Drive rundt ren prosessorkraft hentet fra sine arkadekort, mens Nintendo baserte SNES rundt skreddersydde hjelpeprosessorer for grafikk og lyd.

Mega Drives Motorola 68000 opererer på mer enn det dobbelte av klokkefrekvensen til SNES-maskinens Ricoh 5A22. Selv om klokkehastighet alene ikke gir et fullstendig bilde på tvers av ulike arkitekturer, har 68000 en klar fordel når det gjelder å håndtere mange bevegelige objekter samtidig, avansert kollisjonsregistrering og lynrask scrolling. Det er derfor tidlige shoot 'em up-spill på SNES, som Gradius III og Super R-Type, kan gå i sirup når skjermen fylles med kuler, mens Mega Drive-skytespill som Thunder Force IV og Gunstar Heroes leverer heseblesende action med langt jevnere bildeoppdatering.

Der SNES derimot overgår konkurrenten, er med sin doble PPU-arkitektur (Picture Processing Unit). Med en fargepalett på 32 768 farger og opptil 256 farger på skjermen samtidig, utmerker SNES-spill seg med jevne fargeoverganger, stemningsfull lyssetting og ekte, maskinvarebaserte gjennomsiktighetseffekter. Mega Drive er begrenset til 64 farger samtidig fra en total palett på 512. For å veie opp for dette benyttet grafikerne på Mega Drive seg flittig av dithering – sjakkbrettmønstre av piksler som fløt sammen på 90-tallets uskarpe bilderørs-TV-er via komposittvideo for å simulere ekstra fargenyanser og gjennomsiktighet.

SNES har også Mode 7, en bakgrunnsmodus som kan rotere og skalere et flatt teksturlag i sanntid. Dette skapte pseudo-3D-effekter i spill som F-Zero, Super Mario Kart og Pilotwings. Mega Drive mangler slik maskinvareskalering, noe som tvang dyktige programmerere hos studioer som Treasure og Traveller's Tales til å skape lignende effekter utelukkende ved hjelp av kløktige CPU-triks i programvaren.

For å kompensere for den trege Ricoh 5A22-prosessoren senere i livssyklusen, bygde Nintendo inn eksterne prosessorbrikker direkte i spillkassettene:

• DSP-1: Ga raskere matematiske beregninger for Mode 7-spill som Super Mario Kart.
• Super FX (GSU-1 / GSU-2): Rendrede polygongrafikk for Starwing (Star Fox i USA) og Super Mario World 2: Yoshi's Island.
• SA-1: I praksis en ekstra, raskere prosessor klokket til 10,74 MHz inne i kassetten, brukt i Super Mario RPG og Kirby's Fun Pak.

For dagens samlere betyr disse brikkene høyere kassettpriser og strengere krav dersom du planlegger å bruke en flashcart eller en klonekonsoll.

Lydbrikker: Sony SPC700 orkestersampler mot Yamaha YM2612 FM-syntese

Få ting skaper større engasjement i debatten om SNES vs Sega Genesis enn lyddelen. Begge systemene har ikoniske oppsett, men de fungerer etter vidt forskjellige prinsipper.

SNES benytter en spesialtilpasset Sony SPC700-lydprosessor paret med en 16-bits digital signalprosessor (S-DSP). Dette er en 8-kanals ADPCM-samplebasert brikke med 64 KB dedikert RAM. Komponister kunne laste inn små digitale lydopptak av ekte instrumenter – strykere, pauker, pianoer, slap-bass – og spille dem av i ulike toner med maskinvarestyrt ekko og klang. I hendene på mestere som Yasunori Mitsuda (Chrono Trigger) og David Wise (Donkey Kong Country 2) leverte SNES fyldige, atmosfæriske og orkestrale lydspor som lå generasjoner foran 8-bits chiptunes. Ulempen var det begrensede minnet på 64 KB: For å få plass til både musikkdata og instrumentprøver i RAM måtte lyden ofte komprimeres hardt, noe som ved dårlig miksing ga et innestengt preg med mye lavpassfilter.

Mega Drive satset på motsatt tilnærming ved å kombinere en Yamaha YM2612 6-kanals FM-synthesizerbrikke (frekvensmodulasjon) med en Texas Instruments SN76489 PSG-lydbrikke (Programmable Sound Generator) videreført fra Master System, styrt av en dedikert Zilog Z80-prosessor. I stedet for å spille av innspilte lydprøver (bortsett fra én enkelt kanal tilgjengelig for rå 8-bits PCM-trommelyder), genererer YM2612 lydene matematisk i sanntid ved å modulere sinusbølger.

Når den utnyttes riktig, leverer YM2612 presise, metalliske basslinjer, klare synth-leads og skarp perkusjon med enormt trøkk. Lydspor som Yuzo Koshiros Streets of Rage 2, samt musikken i Sonic the Hedgehog 2 og Thunder Force IV, står igjen som mesterverk innen elektronisk syntese og spillrock. Likevel fikk Mega Drive et ufortjent rykte i vesten for å ha spinkel og skingrende lyd, hovedsakelig på grunn av lydmotoren GEMS. Sega of America tilbød GEMS til vestlige utviklere fordi den var enkel å bruke, men den kom med et standardbibliotek av harde instrumentlyder som mange studioer la rett inn i spillene sine uten justeringer.

Spillbibliotek: Rollespill og plattformspill mot arkade og sport

Spesifikasjoner på papiret er bare interessante ut fra hvordan de formet spillene. Når du skal kjøpe en retro 16-bitskonsoll, bør valget først og fremst handle om sjangrene du faktisk foretrekker å spille.

SNES er den ubestridte eneren når det gjelder dype JRPG-er, store actioneventyr og stemningsfulle plattformspill. Titler som The Legend of Zelda: A Link to the Past, Super Metroid, Super Mario World og Donkey Kong Country regnes blant tidenes mest gjennomførte spilldesign. Selv om Nord-Amerika fikk en gullalder av rollespill fra Squaresoft og Enix som aldri kom til Europa (blant andre Chrono Trigger, Final Fantasy III/VI og EarthBound), fikk PAL-samlere noen unike plaster på såret. Viktigst av alt fikk Europa en offisiell engelskspråklig utgivelse av Quintets fantastiske action-RPG Terranigma, i tillegg til store boksutgivelser (big box) av PAL-spill som Secret of Mana, Illusion of Time, Secret of Evermore og Lufia.

Mega Drive var på sin side kongen av stua hvis du var ute etter ren arkadeaction, shoot 'em up-spill (shmups), beat 'em up-spill og sport. Segas sterke røtter i arkadehallene sørget for at hjemmekonverteringer av Golden Axe, Streets of Rage 2, Shinobi III og OutRun var kjappe og responsive. Tredjepartsutviklere som Treasure tynte maskinvaren til det ytterste med Gunstar Heroes, Alien Soldier (som fikk en fysisk PAL-utgivelse, men kun kom digitalt i Nord-Amerika) og Dynamite Headdy. Samtidig bygde Electronic Arts sitt fundament på Mega Drive; spill som FIFA International Soccer, NHL '94 og Road Rash II fløt nesten alltid raskere og bedre på Segas konsoll enn på SNES.

En titt på titler utgitt til begge formater illustrerer hvor ulikt konsollene ble behandlet:

• Disney's Aladdin: To vidt forskjellige spill. Mega Drive-versjonen (utviklet av Virgin Games i samarbeid med Disneys animatører) byr på flytende sverd-animasjoner og store figursprites, mens SNES-versjonen (utviklet av Capcom) er et mer tradisjonelt, presist plattformspill sentrert rundt hopp og akrobatikk.
• Mortal Kombat: SNES-utgaven hadde skarpere grafikk og mer arkadetro lyd, men Nintendos strenge familiesensur byttet ut blodet med grå «svette» og tonet ned seriens Fatalities kraftig. Mega Drive-utgaven så mer grovkornet ut og hadde spinklere lyd, men ved å taste inn den legendariske koden ABACABB åpnet man for arkadens ekte gørr – noe som ga Sega en enorm salgsseier.
• Konamis Run-and-Gun-klassikere: Begge konsollene fikk egne, eksklusive spill i Konamis kjente serier fremfor direkte porteringer – og i PAL-områder ble figurene byttet ut med roboter. SNES fikk Super Probotector: Alien Rebels (Contra III) og Super Castlevania IV, mens Mega Drive fikk det lynraske Probotector (Contra: Hard Corps) og Castlevania: The New Generation (Bloodlines).

Maskinvarerevisjoner og bildekvalitet: Hva bør du kjøpe i dag?

En stor fordel når man samler på SNES vs Mega Drive i Europa, er at begge PAL-konsollene leverer ekte RGB-bilde direkte fra videoutgangen uten krav om interne modifikasjoner. Koblet til med en skjermet RGB SCART-kabel av høy kvalitet mot en CRT-TV eller en moderne oppskalerer (som OSSC eller RetroTINK), leverer begge maskinene et sylskarpt bilde.

Begge systemene gikk imidlertid gjennom betydelige revisjoner av kretskortene i løpet av levetiden, noe som påvirker lyd- og bildekvaliteten betraktelig. Å sette seg inn i forskjellene på en SNES 1CHIP vs Mega Drive Model 1 er lurt før du handler.

Slik velger du riktig SNES

Standard PAL SNES-konsoller produsert mellom 1992 og 1994 (SNSP-CPU-01 og SNSP-CPU-02) har to separate videobrikker (PPU1 og PPU2). Med RGB SCART gir disse modellene et noe mykt bilde der fargerike piksler kan smitte svakt horisontalt over i mørkere bakgrunner.

I 1995 integrerte Nintendo prosessoren og de to grafikkbrikkene i én enkelt brikke på hovedkortene SNSP-CPU-1CHIP-01 og 1CHIP-02. En 1CHIP SNES leverer et dramatisk mye skarpere RGB-bilde som fint tåler sammenligning med emulatorer. Siden Nintendo brukte opp eldre plastdeksler, er det ingen garanti for å finne en 1CHIP kun ut fra serienummeret, selv om PAL-serienumre som starter på UP17 eller høyere ofte er gode kandidater. Den tryggeste måten å bekrefte dette på uten å åpne konsollen er å kaste et blikk ned i kassettsporet, sjekke utløsermekanismen og støpemerkingene på baksiden, eller handle fra en butikk som verifiserer hovedkortrevisjonen på forhånd.

Kabeladvarsel: En PAL SNES krever en PAL-koblet RGB SCART-kabel (som har 75-ohms motstander til jord på RGB-linjene), ikke en NTSC SNES-kabel (som bruker 220uF-kondensatorer). Bruk av feil kabel gir et for mørkt, utvasket eller rullende bilde.

Slik velger du riktig Mega Drive

For Mega Drive regnes den originale Model 1 (lansert i Europa i 1990) som det beste valget, nærmere bestemt hovedkortrevisjonene VA2 til VA6 (ofte gjenkjennelig på at det står «High Definition Graphics» trykket rundt sirkelen på kabinettet, selv om enkelte tidlige PAL-utgaver uten denne teksten også er VA4/VA6). Disse kortene har den separate Yamaha YM2612-brikken og en ren lydkrets. Vær oppmerksom på to ting ved Model 1:

1. Den bakre 8-pin DIN-videoutgangen leverer kun monolyd. En skikkelig Mega Drive 1 RGB SCART-kabel har derfor en ekstra 3,5 mm minijack-kabel som plugges i hodetelefonutgangen i front for å hente ut ekte stereolyd.
2. Umodifiserte Model 1-konsoller kan vise svake vertikale striper (jailbars) over ensfargede bakgrunner, som den blå himmelen i Sonic the Hedgehog, forårsaket av interferens fra komposittvideosignalet.

Styr unna den sene Model 1 VA7-revisjonen og tidlige Mega Drive Model 2-konsoller (VA0 til VA1.8) dersom lydkvalitet betyr mye for deg; her integrerte Sega lydbrikken i en felles ASIC og brukte en svakere forsterkerkrets som gjør at FM-lyden låter ullent og forvrengt.

Kjøper du en PAL-konsoll i dag, kan det også lønne seg å vurdere en bryterløs 50Hz/60Hz-modifikasjon (samt en Dual Frequency Oscillator for SNES). Dette gjør at du enkelt kan holde inne Reset-knappen for å veksle PAL-konsollen over til ren 60Hz NTSC-modus. Da slipper du den 17,5 % lavere hastigheten og de svarte sørgerendene, samtidig som du får full støtte for amerikanske og japanske kassetter.

Samling og vedlikehold i Europa: Billedeksler, papp og brikkesvikt

Når det gjelder å samle på SNES vs Mega Drive i Europa, merkes forskjellene raskt på både lommeboken og hylleplassen.

Sega leverte nesten alle PAL Mega Drive-spill i solide clamshell-etuier i hardplast med opphengskrok og integrert feste for brukerveiledningen. På 90-tallet tok barna vare på disse etuiene fordi de var praktiske til oppbevaring. Dette gjør at det å samle CIB (Complete in Box) til Mega Drive i dag er relativt overkommelig. Med unntak av sene sjeldenheter som Mega Man: The Wily Wars, Alien Soldier eller Fatal Fury 2, kan du fint bygge opp en flott samling av eske-komplette Sega-klassikere uten at det koster en formue sammenlignet med løse kassetter.

Nintendo valgte derimot å selge PAL SNES-spill i tynne, skjøre pappesker med hvite pappinnsatser. De fleste som vokste opp på den tiden rev opp eskene og kastet dem rett i søpla. Fordi løse SNES-kassetter overlevde i milliontall mens eskene forsvant, har CIB-samling av PAL SNES blitt en kostbar affære. Et komplett eksemplar i pen eske av et ettertraktet PAL SNES-spill koster fort tre til fire ganger mer enn en løs kassett.

Driftssikkerhet og vedlikehold

Erfaringen fra verkstedbenken viser at de to maskinene eldes på ulikt vis:

• Brikkesvikt på SNES (Chip Rot): Tidlige PAL SNES-konsoller (spesielt SNSP-CPU-01-kort fra 1992) opplever i økende grad intern svikt i de spesialbygde Ricoh CPU- eller PPU-brikkene. Typiske tegn er normal musikk, men svart skjerm, manglende sprite-grafikk, feil i Mode 7-tegningen eller kontrollerporter som slutter å svare. Dette kan ikke løses med kondensatorbytte; eneste løsning er å hente en frisk brikke fra et donor-hovedkort. Senere SNSP-CPU-02- og 1CHIP-kort er langt mer robuste. I tillegg gulner ofte SNES-kabinettet på grunn av UV-lys og varme som reagerer med brommet i ABS-plasten (dette er rent kosmetisk, men plasten kan over tid bli mer sprø).
• Holdbarhet på Mega Drive: Mega Drives standardiserte Motorola 68000- og Z80-prosessorer er ekstremt driftssikre. Når en Mega Drive slutter å fungere, skyldes det nesten alltid uttørkede elektrolyttkondensatorer, en slitt 7805-spenningsregulator som går for varm, eller sprukne loddepunkter på strøminngangen og kontrollerportene. Alt dette lar seg enkelt og permanent utbedre med standardkomponenter.

Hvordan avsløre reproduksjoner og piratkopier

I takt med prisveksten på 16-bitsspill har markedet blitt oversvømt av uoriginale «repro»-kassetter. Selv om det lages færre uekte Mega Drive-spill enn til SNES, krever dyre titler som Hagane, Mega Man X3, Castlevania: Vampire's Kiss, Probotector og The Punisher en grundig sjekk:

1. Sjekk skruene: Originale SNES-kassetter benytter 3.8mm Nintendo Gamebit-sikkerhetsskruer i metall; Mega Drive-kassetter bruker stort sett 4.5mm Gamebit-skruer (eller spesielle flathodede sikkerhetsskruer på kassetter fra EA og Accolade). Kassetter med vanlige stjerneskruer eller skruehoder støpt rett i plasten er et sikkert tegn på en kopi.
2. Undersøk kretskortkanten: Se inn i åpningen nederst på kassetten der pinnene sitter. Ekte kretskort fra 90-tallet har en jevn, skråkantet fas (bevel) på ytterkanten for å skåne konsollens kontaktflater. Billige nyproduserte kopier har ofte en helt rett, skarp 90-graders maskinkuttet kant, og kretskortene har gjerne uvanlig skarpe hvite eller gule loddemasker.
3. Åpne kassetten: På verdifulle spill bør du alltid skru opp skallet med et Gamebit-jern. Originale Nintendo-kort har Nintendo og spillets spesifikke ROM-kode (for eksempel SNSP-xx-0) trykket direkte på overflaten eller bena til ROM-brikken, uten svarte epoksyklumper («glob-tops») eller nyere flash-adaptere loddet inn.

Ofte stilte spørsmål (FAQ)

Er Sega Genesis det samme som Mega Drive?

Ja, det er nøyaktig samme 16-bits maskinvare. Sega lanserte maskinen under navnet Mega Drive i Japan (1988) og Europa/Australia (1990), men døpte den om til Sega Genesis ved lanseringen i Nord-Amerika i 1989 grunnet en rettighetstvist om Mega Drive-navnet.

Kan en PAL SNES eller Mega Drive spille amerikanske og japanske spill?

Ikke rett ut av esken. Begge konsollene har fysiske utforminger i kassettsporet og elektroniske regionsperrer (i tillegg til bildeforskjellen på 50Hz og 60Hz) som stopper importspill. Skal du spille NTSC-spill på PAL-maskinvare, må du bruke en adapterkassett (pass-through), en flashcart eller få installert en intern 50/60Hz- og regionsfri modifikasjon.

Hvilken konsoll er rimeligst å samle til i Europa: SNES eller Mega Drive?

Sega Mega Drive er vesentlig rimeligere å samle til i PAL-regionen, spesielt hvis du ønsker spill i originalemballasje (CIB). Mega Drive-spillene kom i solide plastetuier som har overlevd i stort monn, mens Nintendos pappesker ofte ble kastet på 90-tallet og i dag koster betydelig mer.

Hvilken modell av SNES og Mega Drive gir best bildekvalitet?

For SNES gir en sen 1CHIP-modell (SNSP-CPU-1CHIP-01 eller 02) det klart beste resultatet. Den samler videoprosessorene i én krets og gir et sylskarpt RGB SCART-signal. For Mega Drive er en tidlig Model 1 (hovedkortrevisjon VA2 til VA6) det beste valget takket være skarpe RGB-signaler og den opprinnelige, fyldige Yamaha YM2612 FM-lyden.

Konklusjon: Hvilken 16-bitskonsoll stakk egentlig av med seieren?

Å kåre en entydig vinner i oppgjøret mellom SNES vs Sega Genesis yter sjelden denne perioden rettferdighet; 16-bitsæraen står som et høydepunkt i 2D-spillhistorien nettopp på grunn av forskjellene. Fordi konsollene er bygget så ulikt, kjennes selv spill utgitt på begge plattformer distinkte. Er du på jakt etter storslåtte rollespill, dype eventyrspill som Super Metroid og orkestrale, samplebaserte lydspor, er Super Nintendo (helst en 1CHIP eller sen 2-chip) vanskelig å slå. Foretrekker du derimot fartsfylt arkadeaction, intense skytespill, hardtslående FM-synther og muligheten til å bygge en komplett samling i eske uten å tømme kontoen, er Sega Mega Drive Model 1 det opplagte valget i hylla.

Uansett hvilken leir du tilhører, lønner det seg alltid å starte med testet og rengjort originalmaskinvare. Hos RetroBroker tester, renser og funksjonssjekker vi brukte SNES- og Mega Drive-konsoller, tilbehør og ekte PAL-spill – slik at du trygt kan koble til RGB SCART-kabelen og starte spillingen med en gang.