Hvilken konsoll har det beste retrospillutvalget for PAL-samlere?

Å avgjøre hvilket system som byr på det beste retrospillutvalget handler ofte om regionale særegenheter, maskinvarens pålitelighet og hvor mye tålmodighet du har med skjør emballasje. For europeiske gamere har 50Hz-hastighetstap, manglende lokaliseringer og varierende holdbarhet på coverne stor innvirkning på hva som holder seg best i dag. Denne guiden går gjennom de største utfordrerne for å hjelpe deg med å velge den beste retrokonsollen å samle på, basert på spillkvalitet, PAL-optimalisering og tilgjengelighet på markedet.

Super Nintendo (SNES): Tungvekteren innen 16-bits RPG-er og plattformspill

Super Nintendo Entertainment System (SNES) regnes av mange som selve høydepunktet for 2D-pikselkunst, drevet frem av en ustoppelig rekke førstepartstitler fra Nintendo og mesterverk fra Squaresoft. Konsollen er definert av sjangerdefinerende plattformspill som Super Mario World og Donkey Kong Country, som presset maskinvaren til det ytterste. Likevel krever en vurdering av SNES-biblioteket i Europa et viktig forbehold om sjangere som uteble.

Selv om konsollen er berømt for sine Super Nintendo RPG-er, ble europeiske spillere holdt utenfor på 1990-tallet. Kjemper som Chrono Trigger, EarthBound og Final Fantasy VI fikk aldri noen offisiell PAL-utgivelse. I tillegg sørger regionsperrer på retrospill for at standard europeiske SNES-konsoller (modell SNSP-001) verken har fysisk plass til eller kan starte NTSC-kassetter. For å oppleve disse spillene på original maskinvare må seriøse samlere installere en 60Hz-bryter og en Super CIC-brikke, eller bruke en passthrough-adapter av høy kvalitet.

Tilstand er et annet stort hinder for SNES-katalogen. Nintendo valgte pappesker, noe som gjør CIB-retrospill (Complete In Box) utrolig skjøre, dyre og vanskelige å finne i strøken stand. De fleste samlere velger løse kassetter, som er langt rimeligere. Kjøper du løst, må du passe deg for kraftig gulnet plast – en kjemisk reaksjon forårsaket av bromerte flammehemmere i ABS-plasten på både konsollskall og spillkassetter.

Sega Mega Drive: Arkadeporteringer, Blast Processing og plastcovere

Sega valgte en helt annen tilnærming til emballasje og markedsføring, noe som gjør Mega Drive til en fryd å samle på i dag. I motsetning til Nintendos skjøre pappesker, brukte Sega solide clamshell-etuier i hardplast til de aller fleste utgivelsene sine. Disse coverne er svært slitesterke, noe som betyr at du enkelt kan fylle en hel hylle med CIB-retrospill i toppstand uten å betale de svimlende summene man ser på 16-bits Nintendo-titler.

Selve systemet huser en av de mest aggressive og arkadefokuserte katalogene i spillhistorien. Biblioteket er spekket med fantastiske shoot-'em-ups som Thunder Force IV, fartsfylte sportsspill og utrolige Mega Drive-eksklusive spill som Streets of Rage 2 og Gunstar Heroes. Motorola 68000-prosessoren gjorde det mulig å manipulere spriter lynraskt på skjermen, noe som la grunnlaget for Segas beryktede «Blast Processing»-kampanje og det lynkjappe gameplayet i Sonic the Hedgehog.

Den europeiske Mega Drive-opplevelsen preges imidlertid sterkt av dårlig PAL-konvertering. Tidlige PAL-utgivelser var fullstendig uoptimaliserte, noe som betydde at spill programmert for 60Hz NTSC-TVer ganske enkelt ble bremset ned for å kjøre på europeiske 50Hz-apparater. Dette førte til at spillene gikk 17 % tregere, rammet inn av store, sammentrykte svarte striper øverst og nederst på skjermen. Å installere en bryter for 50/60Hz og språk på en tidlig Model 1 Mega Drive (som 1601-05) er nærmest uunnværlig for å spille disse spillene i hastigheten de var ment for.

Sony PlayStation (PS1): 3D-grafikkens inntog og enorme JRPG-kataloger

Den originale PlayStation forandret spillverdenen fundamentalt ved å ta steget fra solide kassetter over til CD-ROM. Dette kuttet produksjonskostnadene drastisk og resulterte i et svimlende bibliotek på over 3000 spill globalt. Målt i rent volum og variasjon har PS1 utvilsomt det beste retrospillutvalget, med alt fra sære, eksperimentelle titler som LSD: Dream Emulator til massive, historiedrevne eventyr over flere disker som Metal Gear Solid og Final Fantasy VII.

Når man samler i Europa, støter man uvegerlig på debatten om PS1 black label vs platinum. Black label-spill representerer det opprinnelige opplaget og krever en klar samlerpremie. Platinum-utgivelser, lett gjenkjennelige på sølvkantene og de fargeløse diskene, var budsjettrelanseringer. Selv om Platinum-spill er snillere mot lommeboken, misliker mange samlere hvordan de ser ut i hyllen, noe som skaper et tydelig prisskille på markedet.

Fysisk slitasje er en spesiell utfordring for PS1-spill. Europeiske PAL-utgivelser brukte ofte spesiallagde, tykkere jewel case-covere for å få plass til spill med flere disker og tykke flerspråklige manualer. Disse coverne er notorisk skjøre; knekte hengsler, sprukne fronter og ødelagte fester for diskene er svært vanlig. I tillegg medfører optiske medier en risiko for dype riper og disc rot (nedbryting av det reflekterende datalaget), noe som betyr at du må undersøke undersiden av en PS1-disk langt grundigere enn et solid ROM-kretskort.