Hvorfor PlayStation Classic floppet (og er den verdt å kjøpe i dag?)
Publisert 31. august 2026
Hvorfor PlayStation Classic floppet (og er den verdt å kjøpe i dag?)
Sonys miniatyr-PS1 ble lansert i 2018 for å ri på mini-konsoll-bølgen, men ble raskt kjent som den store PlayStation Classic-floppen. I stedet for en feilfri reise nedover minnestien, fikk de første kjøperne en kompromissfylt enhet preget av svak emulering og merkelige valg av spillregioner. Vi ser nærmere på nøyaktig hva som gikk galt ved lansering, og forklarer hvordan softmodding har gitt denne vesle maskinvaren full oppreisning blant moderne samlere.
Det skuffende spillutvalget
Sony lovet tjue epokedefinerende titler, men den endelige listen fikk mange fans til å klø seg i hodet. Store bautaer som Tomb Raider, Gran Turismo og Crash Bandicoot glimret med sitt fravær. Dette skyldtes i stor grad kompliserte lisensavtaler med tredjepartsutgivere og utgåtte musikkrettigheter, men uten disse trekkplastrene føltes utvalget umiddelbart tomt for alle som ville gjenoppleve slutten av 1990-tallet.
I tillegg la valget om å inkludere de opprinnelige digitale kontrollerne i stedet for de senere analoge håndkontrollene sterke føringer for spillutvalget. Siden systemet manglet PlayStation Classic-kontrollere med analogstikker, kunne ikke Sony inkludere Ape Escape – et elsket plattformspill som er viden kjent for å kreve DualShock for å fungere. Denne maskinvarebegrensningen stengte døren for flere 3D-klassikere fra konsollens storhetstid mot slutten av dens levetid.
I stedet for å sikre toneangivende PS1-rollespill som Suikoden II eller essensielle maskot-plattformere som Spyro the Dragon, fylte Sony tomrommet med forbløffende valg. Puslespill som Intelligent Qube og Mr. Driller er fine titler, men de representerer knapt det monumentale skiftet til 3D-gaming som den originale PlayStation var pioner for. Dette lunkne programvareutvalget var den første store bidragsyteren til den opprinnelige PlayStation Classic-floppen.
50Hz PAL vs. 60Hz NTSC: Bildehastighetskatastrofen
Spillutvalget var skuffende, men den tekniske gjennomføringen av spillene viste seg å være en ren katastrofe. Til det retrospill-miljøets store forundring valgte Sony å bruke europeiske 50Hz PlayStation Classic PAL-spill for ni av de tjue inkluderte titlene. Uforståelig nok ble disse tregere PAL-versjonene distribuert globalt, noe som betydde at selv nordamerikanske og japanske konsoller ble tvunget til å kjøre dem.
Handle utstyret fra denne artikkelen
Håndplukket til det du leser – testet og dekket av garantien vår.
Maskinvarebegrensninger: Kontrollere og strømforsyning
Hvis det er ett område der Sony lyktes, så er det selve det fysiske designet på mikrokonsollen SCPH-1000R. Det lille, grå skallet er en perfekt kopi i 45 % størrelse av den opprinnelige maskinvaren, komplett med fungerende Reset- og Open-knapper. Dessverre har tilbehøret i esken lite av denne perfeksjonen.
De inkluderte PlayStation Classic-kontrollerne er trofaste kopier av de opprinnelige digitale SCPH-1080-kontrollene, men de har frustrerende korte USB-kabler på 1,5 meter. Med mindre du sitter utrolig nær TV-en, trenger du USB-forlengelseskabler bare for å spille komfortabelt fra sofaen. I tillegg begrenser mangelen på analoge stikker hvilke typer 3D-spill som føles naturlige å spille i dag.
Strømforsyningen til enheten skapte også hodebry for de tidlige kjøperne. Sony inkluderte ingen strømadapter i esken, kun en micro-USB-kabel. Konsollen krever strengt 5V/1A strømtilførsel; bruk av standard moderne hurtigladere eller tilkobling direkte til TV-ens USB-porter med lavere effekt resulterte ofte i et blinkende rødt lys og oppstartsproblemer.
Interessant nok gjemmer USB-portene på en hemmelighet som oppfinnsomme brukere raskt utnyttet. Fordi Sony lot feilsøkingsfunksjoner (debug) være aktive i standardprogramvaren, oppdaget spillere en skjult emulatormeny. Ved å koble til bestemte PC-tastaturer – spesielt eldre Corsair- og Logitech-modeller – og trykke på Escape-tasten, kunne brukerne få tilgang til de rå emulatorinnstillingene for å justere frameskip og regionsformater manuelt.
Redningen gjennom softmodding: Project Eris og AutoBleem
Historien om PlayStation Classic-floppen endret seg drastisk bare dager etter lanseringen. Homebrew-miljøet oppdaget raskt at Sony hadde etterlatt kryptografinøklene for fastvaren direkte på selve enheten. Denne massive sikkerhetsglippen førte til at konsollen ble hacket nesten umiddelbart, noe som banet vei for modding av PlayStation Classic og opplåsing av dens virkelige potensial.
I dag er det utrolig enkelt å softmodde konsollen, helt uten lodding eller permanente endringer på kabinettet. Ved å legge inn spesifikk programvare på en kompatibel USB 2.0-minnepenn og plugge den inn i porten til spiller to, kan du omgå standardgrensesnittet fullstendig. De to mest populære metodene er Project Eris PS1 (etterfølgeren til BleemSync) og AutoBleem.
En enkel AutoBleem-veiledning krever bare noen få steg:
