Hvorfor PlayStation Classic floppet (og er den verdt å kjøpe i dag?)

Sonys miniatyr-PS1 ble lansert i 2018 for å ri på mini-konsoll-bølgen, men ble raskt kjent som den store PlayStation Classic-floppen. I stedet for en feilfri reise nedover minnestien, fikk de første kjøperne en kompromissfylt enhet preget av svak emulering og merkelige valg av spillregioner. Vi ser nærmere på nøyaktig hva som gikk galt ved lansering, og forklarer hvordan softmodding har gitt denne vesle maskinvaren full oppreisning blant moderne samlere.

Det skuffende spillutvalget

Sony lovet tjue epokedefinerende titler, men den endelige listen fikk mange fans til å klø seg i hodet. Store bautaer som Tomb Raider, Gran Turismo og Crash Bandicoot glimret med sitt fravær. Dette skyldtes i stor grad kompliserte lisensavtaler med tredjepartsutgivere og utgåtte musikkrettigheter, men uten disse trekkplastrene føltes utvalget umiddelbart tomt for alle som ville gjenoppleve slutten av 1990-tallet.

I tillegg la valget om å inkludere de opprinnelige digitale kontrollerne i stedet for de senere analoge håndkontrollene sterke føringer for spillutvalget. Siden systemet manglet PlayStation Classic-kontrollere med analogstikker, kunne ikke Sony inkludere Ape Escape – et elsket plattformspill som er viden kjent for å kreve DualShock for å fungere. Denne maskinvarebegrensningen stengte døren for flere 3D-klassikere fra konsollens storhetstid mot slutten av dens levetid.

I stedet for å sikre toneangivende PS1-rollespill som Suikoden II eller essensielle maskot-plattformere som Spyro the Dragon, fylte Sony tomrommet med forbløffende valg. Puslespill som Intelligent Qube og Mr. Driller er fine titler, men de representerer knapt det monumentale skiftet til 3D-gaming som den originale PlayStation var pioner for. Dette lunkne programvareutvalget var den første store bidragsyteren til den opprinnelige PlayStation Classic-floppen.

50Hz PAL vs. 60Hz NTSC: Bildehastighetskatastrofen

Spillutvalget var skuffende, men den tekniske gjennomføringen av spillene viste seg å være en ren katastrofe. Til det retrospill-miljøets store forundring valgte Sony å bruke europeiske 50Hz PlayStation Classic PAL-spill for ni av de tjue inkluderte titlene. Uforståelig nok ble disse tregere PAL-versjonene distribuert globalt, noe som betydde at selv nordamerikanske og japanske konsoller ble tvunget til å kjøre dem.

Historisk sett kjørte den europeiske PAL-standarden på 50Hz, noe som ofte betød at spillene var uoptimaliserte og kjørte 17,5 % tregere enn sine 60Hz NTSC-motparter. Når disse 50Hz-spillene tvinges til å levere signal til moderne 60Hz-flatskjermer, oppstår det alvorlige problemer med frame pacing. Uoverensstemmelsen fører til at emulatoren dupliserer bilderammer ujevnt, noe som resulterer i konstant, irriterende hakking under kamerapanoreringer og raske actionsekvenser.

Dette valget ødela flere nøkkelopplevelser på mikrokonsollen. Tekken 3 og Grand Theft Auto, som i stor grad er avhengige av timing og hurtighet, føles trege og lite responsive sammenlignet med de opprinnelige NTSC-utgivelsene. Nedenfor finner du en fullstendig oversikt over regionskodene som ble brukt for de forhåndsinstallerte vestlige spillene, med en tydelig markering av hvilke titler som lider under denne bildefrekvensfeilen.

Minimalistisk emulering og PCSX ReARMed-oppsettet

I stedet for å utvikle en egen emulator internt, slik Nintendo gjorde for SNES Classic, benyttet Sony seg av åpen kildekode-emulatoren PCSX ReARMed. Selv om denne emulatoren er et svært kapabelt stykke programvare på en ARM-basert brikke, konfigurerte Sony den dårlig rett ut av esken. Emuleringsproblemene på PS Classic ble umiddelbart tydelige for entusiaster, som la merke til en markant mangel på finpuss i bildegjengivelsen.

Standardgrensesnittet mangler fullstendig moderne funksjoner som retrospillere forventer i dag. Det finnes ingen scanline-filtre for å gjenskape utseendet til en CRT-TV, ingen ramme-grafikk (bezel art) for å fylle de svarte stripene på widescreen-skjermer, og ingen detaljerte innstillinger for bildeforhold. Du får ganske enkelt et rått, ufiltrert pikselbilde som eksponerer de taggete kantene til tidlige 3D-polygoner på mest brutale vis.

Enda verre er det at grunnomgivelsene for emuleringen lider av merkbar input-lag og asynkron lyd. Lydeffekter i Ridge Racer Type 4 henger ofte en brøkdel av et sekund etter handlingen på skjermen, noe som ødelegger innlevelsen fullstendig. Denne mangelen på optimalisering gjorde at det ga en langt overlegen opplevelse å spille de originale CD-ene på en ekte PlayStation 1 eller en bakoverkompatibel PlayStation 3.